Før i tiden så måtte folk med hund betale for hunden når de skulle ut å reise med buss.

Jeg hadde for mange år siden med en passasjer som jeg ofte hjalp til med barnevogn, både når hun kom på og når hun skulle gå av.

Barnevogner var jo gratis også den gangen og jeg sjekket jo aldri oppi vogna hva som lå der av krabater, men en dag så jeg en lodden lang-øra skapning.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Illustrasjonsbilde

Vet ikke om det var meningen at jeg skulle se dette, for den gangen kostet det noen ekstra kroner å ta med hund.

Kan innrømme at jeg kvakk litt, for maken til hårete barnekropp hadde jeg jo aldri sett – det viste seg at “barnet” var en hund.

Jeg kunne ikke annet enn å smile.

Har ofte tenkt på: – Gjorde hun dette kun for å spare penger?

I så fall var det kreativt tenkt.

Det kunne i allefall ikke være for å slippe å bære, for hunder går jo normalt fint selv.

Nå i skrivende stund er det jo gratis å ta med hund på bussen – det rare er at den barnevogna har jeg ikke sett i det siste.

Så man kan jo da lure på om barnevogna var der den gangen for en økonomisk grunn.

Av og til så forstår man ikke alt som skjer her i livet og det er vel heller ikke meningen i at vi skal gjøre heller.

Det kan jo hende at denne hunden i vogna ikke ville gå så langt – for slik kan vår schæfer også være.

Vår hund vil ikke gå for langt under visse værforhold, da stritter hun i mot.

Er det regn, surt og kaldt vil Joy fort hjem igjen – da er det kun ut for å få gjort sitt fornødne.

En annen årsak kan jo ha vært at hunden hadde skader og trengte litt skyss.

Dette får jeg nok aldri vite.

Husker bare at passasjeren var kreativ og jeg hjalp til med vogna som om det var et barn som lå der.

I ettertid kan man tenke at det var rart at man ikke merket det på vekta.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto