Jeg vet at enkelte har ment at det som skjer på bussen skal være innenfor de dørene.
Har på et vis taushetsplikt, jeg vet det, men jeg har utrolig stor glede av å blogge om deler av min hverdag i bussen.
Å skrive er for meg en fin måte å sortere tankene og inntrykkene på.
Det fine er at enkelte tar kontakt med meg og reflekterer på deler av det jeg skriver, det er for meg veldig gøy og givende.
Via messenger og ansikt til ansikt i hverdagen vil enkelte av og til ha lufta om ting som ligger på hjertene, og det synes jeg er fantastisk.
Da blir dette med blogg for meg utrolig meningsfylt – bloggen tar på et vis en annen retning enn bare i ord her.
For meg er bloggen en fin måte å skrive en type minnebok på – om ikke annet for meg selv.
En minnebok mine etterkommere kan lese i den dagen jeg ikke skriver mer, og selvfølgelig andre også om de vil og ønsker det.
Det er en selvfølge at ingen blir skrevet om på en negativ måte og ingen skal føle at jeg i detalj legger dem ut samme dag.
Det kan godt være at ting jeg skriver kan folk kjenne seg igjen i, fordi det jeg skriver om kunne skjedd og hendt med hvem som helst.
Navn og sted kan være endret, og i tiden jeg har kjørt buss så har jeg jo kjørt for flere forskjellige arbeidsgivere.
Jeg har jo historier helt tilbake fra da jeg startet som bussjåfør sommeren i 1989 – så det har jo blitt noen stykker.
Skulle ønske at min egen far og bestefar hadde gjort det samme da de var unge – fra den tiden da de var arbeidsaktive.
Tenk så fint det hadde vært.
Da ville jeg ha satt meg bedre inn i hva de fikk oppleve i sine dager på jobb.
Tenk om de kunne skildret sine dager med ord og bilder – du, for en fantastisk tanke.
Risør 11. Februar 2021.
En mann tok kontakt med meg og fortalte meg om ting jeg dessverre ikke kan gjengi her, men jeg fikk forhåpentligvis gitt han noen ord til trøst.
Der er de som tilsynelatende er vellykket på utsiden, men på innsiden har enkelte mange problemer.
At bloggen skulle bli en nøkkel for meg inn til hans hjerte skulle man ikke tro kunne gå an – jeg ble veldig takknemlig for den tilliten.
Jeg har også opplevd at en tidligere kollega tok kontakt og fortalte meg at han likte å være med meg på mine verbale turer her i bloggen.
Selv var han satt ut av drift som han sa det på grunn av helsa, jeg fikk en følelse av at han kunne mimre litt på grunn av mine historier her.
Han kjente seg så godt igjen – for det var nettopp slik det kunne være også for han da han var fast bak bussrattet.
Jeg har skoleelever som har laget snarvei til sin startside på sin mobil – nettopp for å kunne følge med når jeg legger ut nytt stoff.
Slike tilbakemeldinger er for meg utrolig godt å høre, da får liksom mitt yrke og min skriveglede en ekstra dimensjon om jeg kan få uttrykke meg slik.
Så jeg håper at jeg får lov til å skrive noen historier til og kunne være til litt glede for deg som leser.
Kan opplyse deg om at jeg har mange historier til på lager.
De har blitt notert ned som kladd for at jeg ikke skal glemme dem, og når det nærmer seg dagen for posting blir de gjennomgått på nytt og tillagt et illustrasjonsbilde.
Jeg har allerede skrevet en del historier som ikke er postet enda – prøver å legge ut en ny på tirsdager og fredager.
Er jeg litt opptatt på de aktuelle dagene kan det bli posting dagen før eller dagen etter.
Du skal vite at for meg er det å sitte å notere ned noen av mine daglige opplevelser en fin måte å sortere tankene mine på.
Noen skriver sanger, andre går turer – det her med blogging er en av mine måter til å koble av på.
– Skriver du ned alt, Alf Otto? – tenker du.
Nei, men av og til så er der kanskje en setning som fester seg, en samtale som gjør inntrykk, kanskje bare et minne som dukker opp når jeg hører en fin sang.
Da har jeg en app på min mobil som skriver ned stikkord for meg når jeg snakker de inn.
En gutt på bussen spurte en dag om jeg skrev bare solskinnshistorier.
Jeg fikk svare at det gjør jeg ikke.
Har også skrevet om mine feil og mangler – og i håp om at andre kan se at jeg er ikke bedre enn noen andre – selv om jeg blogger.
Når krisene har inntruffet, så er dette også en del av min historie som bussjåfør og som jeg har blogget om.
Jeg håper at andre eventuelt kan lære av mine feil.
Håper bare at du som leser kan dra nytte av min skriveglede om mine turer i inn og utland – håper det kan gi deg en positiv lesning.
Til glede, kanskje litt utfordringer i blant, til ettertanke, til trøst, til å lære av og til oppmuntring.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto