Noe av det verste jeg som bussjåfør opplever – det er når barn ikke blir henta som avtalt.
Når moren svarer i telefonen: – Men, det er ikke denne helgen hun skal til meg!
Da er gode råd dyre.
Jeg kjenner jeg får ondt langt inni meg – bare ved tanken.
Fikk på ei ung lita jente, og faren sa farvel.
Jenta kom inn i bussen min og fikk satt seg fint, og med setebelte på.
Det virket som at dette skulle gå greit
Både med turen, og at mottagelsen skulle bli som avtalt.
Etter endt tur og på ankomst ved endestasjonen spurte jeg henne: – Ser du mamma?
– Nei, men hun kommer sikkert snart!
Jeg reiste ikke derfra før jeg så at moren kom.
Mens jeg ventet, gikk jeg gjennom bussen.
Da dette var gjort, og jeg skulle egentlig ha kjørt – kom hun til meg igien.
Og med tårer i øyekroken sa hun: – Mamma er ikke her!
Jeg spurte henne om hun hadde telefonnummeret til mamma.
Det kunne hun faktisk i hode, og jeg ante et lite håp om hjelp.
Jeg gikk ut på utsiden av bussen, og bad jentungen bli sittende.
Fikk ringt moren, sa hvem jeg var, og hvorfor jeg ringte.
Da svarte hennes mor: – Men, det er ikke denne helgen hun skal til meg!
Fikk sagt til moren uten at jenta hørte på, at: – Hun er her i byen nå, du må komme å hente henne!
Da jeg gikk inn igjen i bussen – tørket jeg tårene hennes på hennes kinn.
Jeg sa: – Nå kommer snart din mamma å henter deg!
Og la til: – Hun gleder seg til at du skulle komme!
Men du for en følelse av å stå der midt i mellom barken og veden.
Følte skylden lå på faren.
Fikk en følelse av “endelig kvitt henne”.
Det gjorde meg ondt.
Den kvelden glemmer jeg aldri.
Så jeg håper at alle tenker på barna, selv om det er krig hjemme.
Og at alle har gode avtaler og gode rutiner i hverdagen – spesielt når barn skal ut å reise aleine.
La dem iallefall føle seg elsket og verdifulle.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
Ja, den opplevelsen satte spor. Håper det ikke skjer igjen. Fikk lyst å ta jenta på fanget og gi henne en pappaklem. Men det kan man jo ikke gjøre. Men jeg kjente papparollen min våkna. Vil jo at ungene skal være trygge, slik man ønsker for sine egne barn
Så fryktelig å lese om.