Sang i mikrofonen

Hadde med en eldre kar på bussen.

Litt original vil kanskje noen hevde.

Men slik sett er vi vel alle litt originale.

Han satte seg etter hvert i midtgangen.

På trinnet opp fremme hos meg, for han ville gjerne skrolle litt – som vi sier på Vegårshei.

I likhet med meg så var også denne karen veldig selskapssyk.

Han likte å slå av en prat, og lot ikke mange muligheter gå i fra seg.

Og det var jo koselig.

For jeg liker det når folk vil snakke litt på bussturene jeg har.

Dette var på den tiden at setebelter i buss ikke var “oppfunnet”.

Sikkerhet i buss var heller ikke et samtaleemne i samme grad – slik som det er nå.

Da vi hadde snakket lenge og vel på turen oppover, tok jeg mikrofonen bort mot han og spurte han:

– Kan du ikke synge en liten sang for oss?

Tenkte det kunne glede passasjerene, og kanskje kunne han ha glede av dette selv også.

Og før han rakk å tenke så veldig lenge, satte jeg mikrofonen på – og han var på “lufta”.

Tror du ikke – han sang ei fin skillingsvise fra krigen.

Hadde jo sjekket litt på forhånd om hva slags folk jeg hadde ombord.

For hadde bussen vært fullastet, og kanskje med folk som ønsket å sove – da kunne man ikke gjøre slike opptredener.

Men denne gangen var det bare noen få glade “tanter” som skulle hjem fra byen.

Så sang ble det.

Der han ikke kunne teksten bare nynna han litt.

Av og til tror jeg han la til litt tekst selv.

Merka jo det at det var ikke all tekst som rimet like godt.

Jeg kunne ikke tro at en låtskriver hadde skrevet en slik tekst, iallefall ikke i edru tilstand.

Men du for en god stemning det skapte i bussen.

Da han var ferdig med visa si – reiste han seg opp, snudde seg mot “publikum” og spurte passasjerene: – Kunne dere høre meg?

Passasjerene gav han applaus.

Og den applausen tror jeg han levde lenge på.

Tilbakemelding fikk han også i form av smil og gode ord.

Det er det jeg kaller gullkorn i hverdagen.

Utrolig lite som skal til i blant – for å glede noen.

Han gav meg mikrofonen tilbake etter endt opptreden.

Bukket høytidelig, hemset opp buksene sine, og satte seg tilbake i sitt bussete.

Satte seg med et stort smil rundt munnen.

Småprata litt med seg selv i det han fikk roa seg ned litt etter endt show.

I dag er mannen borte, og kun minnene lever videre.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg