Bota jeg fikk på Nes Verk

Det er rart det.

Men noen liker å høre de historiene når jeg får bøter.

Har heldigvis ikke fått så mange, men noen få kroner til statskassen har jeg fått bidra med.

Jeg kom fra Arendal – og på Fianesvingen fikk jeg se at en korresponderende buss fra Tvedestrand som kjørte innover rett føre meg.

La også merke til at det var ikke en av de faste som kjørte, så jeg fikk dra på litt.

Var ikke sikker på om han visste at han skulle vente på meg oppe på Ubergsmoen.

Og jeg hadde med meg ei som skulle videre med han opp mot Myra på Vegårshei.

Som sagt så gav jeg på litt.

Og i en privat innkjørsel ved Nes Verk stod der en hvit peugeot – med to personer ombord.

Jeg la merke til den, for jeg kjente igjen skiltnummeret.

Det skulle vise seg å være en sivil politibil.

Jeg reduserte jo selvfølgelig på farten, og trodde dette gikk bra.

Kom opp til der veien går over mot Bøylestad i Froland – der stod der en ny bil i veikanten.

Denne var mer synlig, for den var nemlig uniformert.

Illustrasjonsbilde

Så jeg var jo ikke i tvil om hvilken arbeidsoppgaver de to i den bilen hadde den dagen.

Men merkelig nok, de bare satt der.

Jeg dro et lettelsens sukk.

Men da jeg var ganske nær dem – skal jeg si de fikk opp dørene.

Den ene politimannen fikk visst i oppgave å vinke inn en taxi som lå rett foran meg.

Den andre politijenta fikk i oppgave å vinke inn meg.

Kan du skjønne det?

Jeg fikk da en bot.

Og i det boten ble skrevet, altså fylt ut – hadde hun mye å fortelle meg om fartsgrensa på stedet.

Hun hadde mange kloke ord om hva jeg som yrkessjåfør burde gjøre og ikke gjøre.

Jeg spurte henne fint om hun bare kunne forte seg litt.

Jeg sa at jeg skulle rekke å ta igjen den første bussen – den som nettopp var sust forbi.

Det skulle jeg nok ikke sagt, men jeg sa det, for det var jo sannheten.

Fikk til slutt utdelt mitt “diplom” – og kunne kjøre videre.

På Ubergsmoen stod heldigvis bussen å venta.

Og bussjåføren kom bort – med et stort glis og spurte: – Hvor mye fikk du, Alf Otto?

Han skjønte tegningen kan du si.

Jeg tror han skjønte at jeg var blitt tatt, for jeg ble jo så sen.

Dama kom seg iallefall over i den korresponderende bussen.

Det fikk vi ordna – selv om det kosta meg noen grunker.

Hadde jeg bare visst at min kollega visste om vår korrespondering der du.

Og at han ved eventuell forsinkelse også ville vente, slik han den gangen gjorde.

Er det ikke fint at man lærer med tiden?


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg