Det er ikke ofte jeg blir så overgitt, trist og lei meg – som da jeg opplevde dette.
En historie som i dag er flere år gammel, men som sitter enda.
Illustrasjonsbilde
En far sendte sitt barn med bussen min.
Ei jente som var i alderen 7 – 8 år gammel.
Tok farvel slik som fedre flest gjør, når barnet skal fra den ene til den andre forelderen.
Da vi kom til Arendal gikk alle av, også den unge jenta.
Jeg spurte om hun så mamma.
Hun svarte at: – Jeg ser henne ikke, men hun kommer nok snart! – og gikk forventningsfull ut på utsiden.
Jeg reiste ikke derfra med et slik svar.
I mens jeg så litt etter henne – retta jeg opp stolryggene og tok å samla opp søpla i bussen mens jeg venta på at hun skulle bli henta.
Når dette var gjort innvendig – så jeg bort på jenta igjen, som fremdeles stod der – alene.
Fikk se at hun gråt.
Hun kjempet hardt imot for å ikke vise sine tårer.
Da skjønte jeg at her er noe som ikke stemmer.
Jeg lukket opp fremdøra igjen og spurte henne: – Ser du ikke din mamma?
– Nei, mamma er ikke her! – og holdt armen sin over panna.
Ordet fortvilelse er ikke dekkende nok.
Følte meg ensom og forlatt på barnets vegne.
Jeg tok henne inn igjen, og plasserte henne i framsete.
Spurte henne om hun kunne telefonnummeret til mamma.
Og det kunne hun, og det på rams.
Sa til henne: – Sitt her, så ordner dette seg, lille venn!
Jeg gikk på utsiden for å ringe, slik at ikke jenta hørte noe.
Lata som om jeg var i ei av lukene for å ordne noe der.
Ringte opp dette telefonnummeret, og var spent på om noen i det hele tatt ville svare.
En kvinne svarte – og jeg forklarte hvem jeg var.
Skjønte i samtalen at jeg var kommet til rett person.
Spurte om hun var langt unna, og om barnet snart kunne bli henta.
– Nei, hun skal ikke til meg denne helgen! – fikk jeg til svar.
Da ble jeg nesten målløs.
Jeg svarte: – Uansett hva som er avtalen, barnet ditt er her i Arendal!
Fikk da beskjed om at det ville ta noen minutter før hun kunne komme.
Fordi de bodde et stykke unna.
– Men jeg venter! – svarte jeg.
– Jeg går ikke fra dette barnet ditt alene her i byen!
Da jeg gikk inn igjen sa jeg til denne jenta at: – Nå kommer snart din mamma!
Og la til: – Hun gleder seg veldig til at du skulle komme!
Men inni meg ble jeg bare så trist.
Følte faren sendte henne med tankene: – Endelig kvitt henne, endelig frihelg!
Hun dro et lettelsens sukk, og tørket tårer der i bussete.
Håper aldri at dette skal skje igjen.
Men at foreldre som har disse utfordringene med deling av samvær – vet å være enige om hvilken helg de skal ha barnet sitt på.
Og at disse skjønne barna skal og kan føle seg verdifulle, og elsket selv i en slik samværsituasjon.
Kan opplyse om at jenta ble henta til slutt.
Og hendelsen har satt sine spor i meg.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
