De fleste passasjerer er utrolig hyggelige, og utstråler det.
Men vi har også med de som ikke alltid har det så greit.
Slik kan det vel være for oss alle?
En sen lørdagskveld hadde jeg med meg ei ung jente.
Hun fikk telefon på telefon, og svaret hennes var alltid: – Jeg sier ikke hvor jeg er!
Illustrasjonsbilde
Hver gang det ringte, la hun bare på.
Og svarte med de samme ordene: – Jeg sier ikke hvor jeg er!
Etterhvert ble det bare oss to som satt foran.
Jeg skjønte at det var ei mor som i panikk og fortvilelse prøvde å få tak i sitt barn.
Normalt blander jeg meg ikke inn, men her kjente jeg at fars-hjerte mitt våkna.
Jeg spurte om hun ikke skulle si hvor hun var på vei.
Men svaret jeg fikk var: – Det er mamma som ringer, og hun vil jeg ikke snakke med!
Hun forklarte litt om hvor ille tingene var.
Og hun hadde nå bestemt seg for at hun ville flykte hjemmefra.
Jeg kjente jeg ble trist, og jeg fikk ondt av henne.
Prøvde å få henne på bedre tanker. prøvde å si at det går an å få det godt igjen, men det hjalp ikke.
Hun stod på sitt.
Da jeg spurte om hvem som skulle betale for en eventuell leteaksjon, begynte hun å tenke litt.
Men det hjalp ikke.
Hun ville ikke hjem igjen.
– Så snur vi på situasjonen! – sa jeg.
– Sett at du er mor, tenk at du sitter hjemme og ikke vet hvor ditt barn er på vei!
– Hva vill du følt om ditt barn ringte hjem og bad først om tilgivelse?
– Og du med deg selv vet at du som mor har “all” skyld, slik du påpeker at din mor har!
– Tror du ikke da, som mor, at du ville tilgitt ditt eget barn, og som i tillegg er helt uten “skyld” ?
– Jeg tror dette kunne vært en løsning, ta det første steget mot en forsoning og gjenforening! – sa jeg.
Jeg la til: – Dere er tross alt litt like vil jeg tro – for eple faller vel ikke så langt fra stammen?
– Jeg tror din mor vil stå med åpne armer og ta deg i mot!
Jeg prøvde å si at dette har sikkert oppstått med opphav i enkle bagateller.
– Og at dette har bygd seg opp og at dette kan sikkert ordnes med en bedre kommunikasjon, og med evnen til å be om tilgivelse først!
Men hun ville ikke ta det første steget.
Da vi kom til endestasjonen gikk hun ut av bussen, og rett inn i en drosje.
Hun tenkte ikke på det at jeg hadde fått med meg en del opplysninger.
Blant annet om videre reise, om hvor hun gikk på skole, dialekt osv.
For på den turen mot endestasjonen fikk jeg god tillit av henne.
Dette tok jeg opp med politiet etter å ha forhørt meg med en kollega.
Og de ble takknemlige for telefon med gode opplysninger.
For de hadde just fått inn en etterlysning på dette signalementet, fra moren som satt der hjemme redd og fortvila.
På telefon geleidet jeg politiet til rett adresse som denne jenta skulle til.
De ville stille med en sivil politibil, og de takket for at jeg hadde ringt.
Jeg la på røret, og med en god følelse av å ha overlevert dette til fagfolk.
Noen få dager senere hadde jeg med meg denne jenta igjen.
Har hatt ho med flere ganger i ettertid, og da også sammen med hennes mor.
Og jeg kjenner jeg blir glad og lykkelig – når en ser at livsgnisten, humøret og kjærligheten mellom dem igjen var på plass.
Jeg vet jeg ikke hadde noe med det.
Men av og til må en bare gjøre det en selv ville likt – om det var meg som ikke visste hvor en av mine var!
Kanskje de brukte ordene: – Kan du tilgi meg?
Det er ord som kan koste litt å bruke.
Kanskje det bare er meg som synes det?
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto