Til eldre man har blitt, jo mer fri i helgene ønsker man.
Men min daværende trafikkleder spurte om jeg kunne tenke meg å hjelpe til på nattbussen.
Jeg må innrømme at den gangen kunne jeg tenkt meg å slippe det.
– Ring meg om dere ikke finner noen andre! – svarte jeg i første samtale.
Da jeg var nybegynner fikk jeg ikke nok av slik kjøring.
Men når man har familie og gode venner, så er fritiden mye mer verdt enn penger for meg.
Trafikklederen ringte igjen, og jeg fikk spørmålet igjen om å kjøre nattbuss.
Jeg svarte jo ja.
Da jeg kom til endestasjonen på siste tur den natta – natt til søndag, var det på tide å åpne bakdøra for den siste passasjeren.
Men tror du han ville ut der?
Nei, han kom fremover.
Jeg kunne høre flakser slå inn mot stolryggene i det posen hans sneia borti.
Fikk en følelse av dette kunne ta tid, tid å få mannen ut.
Tror du han skulle gå ut fremdøra?
Neida, han satte seg i det fremste bussete, og han ville prate.
Sånn egentlig hadde jeg mest lyst å ta kvelden, komme meg i seng selv.
Og jeg hadde lite lyst å bruke tid på en full og kverulerende mann liksom.
Men jeg kunne ikke kjøre.
Fordi han hadde behov for noen ord sammen.
Han lurte på om jeg var en kristen.
Det var hans første spørsmål.
Jeg er veldig forsiktig mht min tro over for mine passasjerer, men på direkte spørsmål må man ha lov å svare.
Og her var vi bare oss to igjen, og ingen som kunne bli forstyrra.
Vi fikk en god samtale, og jeg kunne se at tårene hans rant nedover kinnene.
Det viste seg at han kunne mye mer i Skriften enn hva jeg noen gang kommer til å få inn.
Han kunne fortelle at han hadde hatt oppgaver i en av byens kirker.
Illustrasjonsbilde
Men så gikk det litt galt for han, og flaska hadde blitt hans nye venn.
Jeg kom da på fortellingen om den bortkomne sønn.
En fortelling som både er fin, dyp og full av kjærlighet.
En far som elsker sine på tross av.
På tross av alt det gale de finner på.
Ingen god far står med lukkede hender eller snudd rygg når ens egen sønn vil vende hjem.
Denne fortellingen kjente han til, og den tok han til seg.
Han gikk ut, og jeg fikk et klapp på skuldra i det han sa: – Vil du huske på meg, sjåfør!
Jeg fikk en følelse av at der var en mening for at dette skiftet havnet hos meg.
Andre kollegaer kunne også tatt denne samtalen, men da hadde jeg gått glipp av den.
En god stund senere fikk jeg se han på en gospelkonsert i distriktet.
Jeg gikk bort etter konserten – på utsiden for å hilse på han.
Han husket meg igjen fra nattbussen.
Husket samtalen og dens innhold.
Det virket som han nå hadde det greit.
En fin utstråling hadde han, fint smil og glimt i øye.
Veldig koselig for meg å treffe han igjen.
Glemmer ikke det solide håndtrykket han gav meg.
Dette er også en sann historie, og som jeg ikke glemmer så lett.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
