En dag hadde jeg gleden av å ha med meg to unge jenter på busstur.
Illustrasjonsbilde
De skulle på leir her i distriktet, og man kunne se at de gledet seg til kommende opplevelser.
Jeg kom i prat med dem, og jeg sa til dem at de var heldige som fikk lov å dra på leir – og såpass langt.
De kom tross alt helt fra Vestlandet.
Jeg sa: – Dere må ha noen snille og gode foreldre!
Uti samtalen fikk jeg inntrykk av at det var ikke så greit mellom den ene jenta og hennes mor.
Det var liksom blitt en avstand.
Og de hadde ikke hatt kontakt med hverandre på flere måneder, en slik kontakt som mor og datter normalt har.
Jeg kjente farshjerte mitt våkna litt.
Ble så trist på begges vegne.
Og selv om jeg absolutt ikke hadde noe med det – så valgte jeg å gi noen velvalgte ord, og som kanskje fikk henne til å tenke.
Ofte når en krangel oppstår, så har det ofte startet ved en liten bagatell.
Ingen vil gi seg, og dermed blir muren høyere, tykkere og den kan virke kald.
Ingen liker å tilnærme seg en kald mur, en mur full av hat og bitterhet, baktalelser og misforståelser.
Jeg spurte om hun ville ha et lite råd – om hun ønska sin mor tilbake – også som en god venninne.
Normalt er det ikke så stor avstand mellom en god mor og ens datter.
Det ville hun, og viste en takknemlighet over at jeg brydde meg.
Jeg sa: – Send din mor en sms, ev ta en telefon og si at du er glad i henne!
– Be først om tilgivelse, selv om hun har “all” skyld!
Det kan ofte koste litt.
Men det er jo slik – det som koster, det er det som er mest verdt.
– Da tror jeg at din mor står med åpne armer når du kommer hjem, og ber deg om det samme!
Hun tørket tårer, og innrømte at det hele var begynt bare på grunn av en bagatell.
Da begynte også den andre jenta å gråte.
Jeg trodde at de tårene var på grunn av empati til hennes venninne.
Men nei.
Det viste seg at hun hadde samme problem – da med sin egen far.
Jeg kjente jo selv at tårene ville frem – siden jeg selv er far.
Men måtte skjerpe meg, siden jeg skulle kjøre bussen for flere enn bare de to.
Man vil jo så gjerne ha en god og åpen dialog mellom ens egne barn.
I skrivende stund også svigerbarn og barnebarn, som har kommet til etter denne hendelsen.
Sa bare at det er samme oppskrift, samme fremgangsmåte.
– Ta det første steget, da feier man for sin egen dør!
– Da blir det så mye lettere etterpå for dere alle!
Man har vel ikke flere i familien enn at man trenger hverandre.
De gikk av bussen på ankomst, og takket for tipsene.
De tørket tårene og sa: – Denne turen kommer vi aldri til å glemme!
Egentlig en fin leveregel – som vi alle burde vært flinkere til å leve etter.
Snakker også til meg selv når jeg skriver dette.
– Vær den første til å be om tilgivelse!
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
