Jeg hadde en dag en spesiell opplevelse på bussen.
Opplevelsen har jeg tenkt ofte på.
Og også på om jeg skal dele den eller ikke.
Hadde med meg en 17 år gammel gutt.
Fikk god kontakt med gutten, og han delte villig ut fra deler av sitt korte liv.
Han hadde avsluttet sitt skoleår midt i, dessverre.
Han var rett og slett skolelei.
Der er faktisk noen av dem.
Videre hadde han mye å fortelle og innrømte tidlig i samtalen at teoretiske oppgaver var ofte et slit.
Denne gutten likte mer å skru, drikke og ha det gøy.
Det som imponerte meg mest var at da han skulle til å gå av bussen – lurte han på om han kunne få bli med til endestasjonen og tilbake.
Han gav uttrykk for det var så koselig å prate.
Det tok jeg som et kompliment, og han ble med.
For meg er slike samtaler både fint å få oppleve, det gir meg så mye.
Den setningen har gått om og om igjen for meg i mitt hode: – Kan jeg få bli med deg til endestasjonen og tilbake?
Ikke hverdagskost.
Jeg så at denne gutten hadde så mye godt ved seg, utadvendt var han, ja en koselig gutt var det – i sin beste alder.
Selv om han var godt kjent hos politiet, fyllearresten, og i div slåsskamper – så var der noe hos denne gutten som gjorde sterkt inntrykk på meg.
Da vi kom tilbake – til der han egentlig skulle av – sa jeg bare til han at han måtte ikke gi opp drømmene sine.
Drømmene om fremtiden, og tanken på å gjenoppta utdannelsen sin var også noe jeg anbefalte han.
Anbefalte han også å sette seg delmål, delmål som er oppnåelige og er gjennomførbart.
Delmål er iallefall viktig for meg.
Kan liksom ikke ta på seg for mye når man satser.
Det er kanskje bare meg som har det slik?
Jeg setter iallefall pris på å få slike samtaler.
Ekstra gledelig var det når han sa at han ville gå på skole igjen til høsten, og fortsette der han slapp.
Et fint delmål i seg selv.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto