Jeg hadde med meg ei koselig gruppe på tur til Vestlandet.
Og da vi var ferdige med lunsj i Voss – var egentlig dagens program over.
Reiselederen lurte på om jeg hadde noen ideer og forslag til hva vi kunne finne på.
Jeg forslo en tur opp Stalheimskleivene, noe reiselederen min syntes var en god ide.
Når gruppa var samlet i bussen etter endt lunsj, tok reiselederen mikrofonen, og gav dem beskjed om at vi ville påskjønne dem med noe ekstra.
Alltid koselig å kunne gi mer enn hva passasjerene har betalt for og forventer – litt utenom planlagt program.
Alle er vel slik, en liker å få positive og gode overraskelser.
Da vi svingte inn til høgre i bunnen av kleivene – var der nok noen som syntes dette var vel kraftig kost.
Noen hadde tydeligvis vært der før, og kunne tydeligvis ikke se føre seg en buss opp dit.
For de kleivene opp mot Stalheim hotell er på 20 prosent stigning, og har noen svinger som kan ta pusten fra noen og enhver.
Da jeg kom opp til der du ser på bilde, fikk jeg se taket på tre busser rundt neste sving, men de er dessverre på vei nedover.
Bilde er tatt den 27.05.07 Og her stod jeg å møtte de tre bussene i Stalhemskleiva.
Midt i mot kom ei skokk med utenlandske turister – der en av dem prøvde å forklare til meg at den første bussen jeg snart skal møte har problemer.
Og rygge nedover i de svingene var jeg ikke så veldig lysten på.
Også fordi mine passasjerer hadde mest lyst til å gå ut da, men vi klarte å beholde roen – en stund.
Jeg valgte å ta en løpetur oppover – for å få et overblikk.
Da jeg kom nesten opp til svingen – fikk jeg se de tre bussene komme sakte nedover.
Da var de i gang.
Nå i dag er denne kleiva enveiskjørt heldigvis, men den gangen var den ikke det.
Jeg sprang nedover igjen mot min buss, og sa til mine passasjerer at jeg måtte rygge noen få meter tilbake.
Bilde er tatt den 27.05.07 Den koksgråe bussen er den jeg kjører. Personene på bilde kjenner jeg ikke.
Da var der noen som rett og slett ikke torde å sitte på, og jeg var tvungen til å la dem få stå stille i veikanten til vi hadde fått passert de tre bussene.
Det var tross alt voksne mennesker.
Og frykt og redsel som enkelte fikk med tanke på å rygge – skal man ikke spøke med.
Jeg rygget nedover noen få meter og inn til i ei lita lomme.
Da klarte vi så vidt å passere hverandre med noen få cm klaring.
Den første sjåføren av de tre hadde problemer med lufta i sin buss.
Men heldigvis er systemet slik – går lufta ut – går bremsene på.
Dette fikk jeg påminnet sjåføren om, og ønska han lykke til i det våre sidevinduer møttes.
Bad han nyte turen nedover og ta det bare med ro, der er ikke noe annet å gjøre.
Å stresse gjør ikke en situasjon noe bedre.
Jeg var glad da alle mine var trygt ombord igjen, og vi igjen kunne klatre opp til toppen.
En fantastisk fin utsikt der.
Og en erfaring rikere.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
Takk for koselig tilbakemelding. Koselig at du følger meg på mine turer. Ikke alltid like enkelt å formulere eller gjengi det så bra – at det blir like gøy som da det skjedde. Og det som er bra for meg – er ikke nødvendigvis like fint for den som leser. Men gøy at noen liker det jeg holder på med, og at dette kan gi noe fint for den som ev leser.
En fin historie :-)) Takk for at jeg fikk lese 🙂