Bussen sklidde inn mot fjellveggen sidevegs

Jeg har vært veldig i tvil om dette jeg nå deler var noe å å skrive om, og om dette var noe å dele videre, for det blir som å utlevere seg selv!

Det er liksom ikke noe å skryte av eller noe jeg er stolt over akkurat, men det har vært veldig lærerikt for meg, selv etter så mange år.

Det var torsdag før julaften i 1989, og bussen var lastet med 3 konteinere med post og 20 lastebildekk.

Hadde også med en passasjer som skulle rekke Haukeliekspressen, så min arbeidsdag var fin i starten, men den ble ikke slik jeg ønsket den.

Jeg var helt fersk som bussjåfør, og var midt i min prøveperiode.

Du kan si at jeg opplevde en tragedie på mange måter, en konsekvens for at jeg ikke ville høre på erfarne fagfolk.

Jeg tok av fra E18 på Fianesvingen og skulle innover mot de indre bygder.

Etter avkjørselen møter jeg min tidligere nabo, en bussjåfør av rang og som hadde lang fartstid og rik på erfaringer.

Han stoppet meg og i sidevinduene gav han meg beskjed om at veiene oppover var kjempeglatte.

Han gav meg råd om å få på kjettingene, og det med en gang!

Takket for omtanke og gode råd, vi begge kjørte videre.

Jeg tenkte at de kjettingene de kunne jeg ta på noe senere.

Syntes det passet bedre å gjøre det på første bensinstasjon – på Ubergsmoen.

For der var det lys, der kunne jeg stå under tak – og det var en plass før de virkelige stigningene begynte – og som kommer lengre oppe i bygda.

Da jeg kjørte videre oppover stod trailerne på Midtbøsletta på rekke og rad og sjauet med sine kjettinger.

Tanken slo meg igjen – om ikke jeg også burde gjort det!

Kanskje jeg burde hørt på advarselen jeg fikk!

Men der på denne sletta var der ikke plass til flere kjøretøy, så jeg valgte å kjøre forbi trailerne.

Rundt første sving står et nytt vogntog!

Også der holdt sjåføren på med å legge på sine kjettinger.

Dette var før veien ble utbedret og bredere, så veien var smal den gangen.

Med autovern på venstre side og fjellveggen på høgre – hadde jeg valget om å prøve å kjøre forbi, altså passere.

Tenkte da på om jeg kom borti sjåføren som jeg fikk se plutselig dukke opp – og som stod med hode over sitt bakhjul.

Eller så fikk jeg roe meg ned og ev legge bussen i hengeren og kanskje skyve hele vogntoget fremover, – hva da med sjåføren?

Bremsene og abs-en jobbet godt kan jeg huske, men det var nesten som å tråkke inn kløtsjen.

Jeg fikk heldigvis stoppet i tide, kom ikke borti vogntoget, men pga helling i veien så sklidde bussen sidevegs med front-paritet og jeg treffer fjellknatten så vidt.

Ikke mye skade, kun ei lita rose i hjørne på frontruta.

Da fikk jeg tips fra sjåføren foran – om at jeg ikke burde rygge bakover, fordi fremhjulet stod litt nedi grøfta!

Ring etter kranbil var rådet han gav meg, og så gikk han for å kjøre videre.

Det gjorde jeg, og de hadde alle sine biler og mannskaper ute, og de hadde flere timer venting.

Ringte to plasser, og fikk samme svar fra dem begge.

Mens jeg ventet i telefon – ble veien strødd, noe sent for min del.

Jeg hadde da ikke lengre noen ro til å vente på noen hjelp, så rådene hans ble også skrinlagt!

Ikke så gøy å se alle de som skal på jobb komme med sine privatbiler og der står jeg godt parkert.

Flaut var det også, for jeg kjenner jo mange som pendler på denne strekningen.

Jeg la på en kjetting på venstre bakhjul, og en kjetting på bakken, la på sperra og rygget forsiktig tilbake.

Og det gikk så fint til å begynne med, og jeg ble litt glad for at jeg ikke hørte på sjåføren med å vente på kranbil – helt til fremhjulet skulle opp over en liten kneik!

Da sklidde bakparten også ut sidevegs og bussen la seg fint og rolig inn mot fjellveggen.

Nå var jeg nødt til å vente, for da fikk jeg i tillegg en liten bulk i siden på bussen.

I denne stillingen var det ikke mulig å taue bussen rett bakover, selv om bussen stod på alle hjlula.

Det ville medført striper langs siden og mer skade.

Men den støtten og oppmuntringer jeg fikk fra mine kollegaer og sjef, det var rørende, og at ikke min prøvetid var over da, var for meg helt utrolig!

Så takknemligheten er stor for tålmodigheten de viste meg og tilliten jeg fikk beholde i selskapet.

På toppen av det hele kom min kollega og en til som satt på – ned med en buss i rute, og som jeg kunne overta nedover.

Og de overtok min buss som måtte ha hjelp for turen videre oppover og som da ble veldig forsinket.

Har lært mye av denne hendelsen, og ser hvor viktig det er å høre på dem som innehar mange og gode erfaringer innenfor området.

Og det kan være lurt å ta med seg gode råd i andre sammenhenger også.

Kan man leve slik at man er villig til å lære noe mer, da er mye gjort.

Kan være vanskelig å innse det i blant, kanskje det bare er meg som har det slik?

Det å vise raushet og gi oppmuntring slik jeg opplevde det fra dem, det skader ingen.

Men du som det gledet meg den dagen – når alt så mørkt ut!

Glemmer det aldri.

Veldig takknemlig for at jeg fikk beholde jobben som bussjåfør den gangen i 1989, og siden har jeg trivs som bussjåfør.

Kan dette jeg nå har delt bli til nytte for noen, om det så er kun for en person, så var det verdt å skrive om det.

Husk, vi alle har vært nybegynnere!

Og jeg vil påstå at vi alle har noe å lære, enten om man er nybegynnere eller man har lang erfaring og fartstid.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg