Jeg var så heldig å få lov til å bli med på en hjelpesending til Russland for noen år siden.
Vi var 2 busser i følge, 6 sjåfører, der 3 rullerte på kjøringen i hver buss.
Totalt var vi 19 personer i gruppa, fordelt på begge kjønn og alder.
Der vare mange inntrykk å ta med seg på denne turen.
Et var inntrykkene var ei eldre dame som satt under et tre på en rasteplass vi stoppet ved.
Da var vi på vei hjem, og vi skulle snart forlate Russland.
En i gruppa i min buss spurte om ikke vi kunne tømme lommene våre for småpenger og gi til denne dama.
Hun satt der, tigde ikke, men bare satt der på bakken å slappet av.
Hun virket fornøyd, men hun bar preg av et langt og strevsomt liv.
Da hun ser summen av penger bli lagt i sine hender, så er det nesten ubeskrivelig å forklare den gleden hun da viste.
Hun gikk opp på kne, korsa seg, og strakk blikket mot himmelen, bukket og nikket der hun beveget seg på knea fra side til side.
Og med hendene foldet viste hun tydelig tegn til takknemlighet.
Hun hadde vel mer i lommeboka nå enn hva hun hadde hatt på lenge.
Kanskje på tide å ikke ta alt som en selvfølge alltid, men vise takknemlighet over hvor godt man har det.
Som en i gruppen sa før vi kom hjem og gikk hver til oss.
– De skal forbli der, mens vi har valget – til å dra hjem igjen, til overflod av alt.
Det er noe å tenke på, ikke ta alt som en selvfølge!
Men være takknemlig for det man har, og at i vårt land har vi frihet og mange goder.
Tenker ofte på det når jeg kjører i min buss mellom bakker og berg – du så fint og godt man tross alt har det.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
