For kort tid siden hadde jeg med noen flotte barn.
De skulle hjem fra skolen.
Og vel plassert i sitt sete – stilte jeg dem et spørsmål – nærmere en påstand.
– Jeg hører at dere er så gode til å synge, kan dere ta en sang for meg?
– Ja, vi går i kor, så hvilken sang vil du høre? – sa den som satt nærmest meg.
Jeg foreslo “Alle fugler små de er”.
Da stappet de fingrene i ørene sine – som om dette var avtalt og godt planlagt, og sang sangen kanon.
Dvs noen begynte å synge – mens de andre venta.
De dro til med å synge når de første var kommet litt uti sangen.
Kjempeflinke var dem til å synge, og de lyste opp med sin tilstedeværelse.
Sangen ble av en eller annen grunn noe lav etterhvert.
Og da de fleste av dem hadde stoppet å synge, lyden var så godt som borte – tok den siste fingrene vekk fra ørene og spurte undrende de andre: – Hvor langt uti sangen er dere kommet?
Koselig med barn som har sangglede, og som ikke er redd for å synge “litt” alene.
Å by litt på seg selv kan man vel kalle det?
Ikke godt å høre om andre synger, når en selv synger av full hals, og på toppen synger med fingrene i ørene kan du skjønne!
Krydder i hverdagen!
Hverdags-gleder på bussen er det uansett.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto