Man skal ikke skue hunden på hårene

Man skal ikke skue hunden på hårene heter det i ordtaket.

Det er sanne ord.

På vei til jobb mot Risør en tidlig morgen fikk jeg se to ungdommer gå langs veien på utsiden av Risør gjestgiveri .

Den ene med capsen bak frem og han hadde tydeligvis gjort mer enn å lukte på korken.

Han hadde et ganglag som tilsa at mange alkoholholdige dråper hadde passert hans drøvel.

Den andre var så godt som edru.

Han med capsen prøvde til og med å haike med en tankbil fra renovasjonen som var på motsatt vei av det de gikk.

Jeg tenkte at de to blir nok mine gjester på bussen skal du se – en av veiene.

Da jeg hadde kjørt Kran-turen i Risør og var klar til min neste tur mot Tvedestrand – hvem andre kommer gående?

Illustrasjonsbilde. Tatt ved Tollboden i Risør en fin ettermiddag den 8.Juli 2021.

 

Jo, der var de to på plass ved Tollboden i Risør.

Åssen de hadde kommet seg dit er noe uklart.

De må ha fått haik, men du for noen hyggelige ungdommer.

Han ene med capsen bak frem betalte for to opp til Circle K – for de var veldig sultne.

På så kort tur må jeg innrømme at billetten ble noe dyr.

Jeg sa: – Ta vare på billetten, så har dere gratis tur tilbake innen det klokkeslettet som står nederst på billetten!

– Da har vi god tid til å spise oss gode og mette! – sa han ene i det de gikk ut av bussen etter bare noen få stopp.

Så takknemlige og så veldig koselige ungdommer.

Jeg fikk rett og slett et helt annet inntrykk av dem etter endt tur enn hva jeg så føre meg da de stod i vima langs veien ved Risør gjestgiveri.

De var turister i byen og hadde tydeligvis vært i et lystig lag i område den natta.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Der bor tante, Gunhild

En dag hadde jeg med meg barn fra barnehagen i distriktet.

De er livlige og de tar til tider litt plass med tanke på lyder, men det er i mine ører godlyder.

Første tur for meg til Flaten stasjon med buss, dato 20. Mars 2024. Bilde har ingenting med historien her å gjøre.

 

Et av barna den dagen var nok til tider noe mer høyrøsta enn de andre og til tider måtte tantene få han til å slutte å skrike.

Han hadde en stemme som de fleste hørte og etter hvert fikk han lite respons fra sine medreisende.

Da ropte han med enda klarere røst i det han løftet lua si å sa: – Si meg en ting, er det ingen av dere som hører meg?

Jeg måtte smile, for var der noen vi hørte – så var det absolutt han.

Noe senere på turen kom vi til et kjent hus for et av de andre barna.

Da sa hun: – Der bor tante, Gunhild!

Jeg la meg fint inn i samtalen og svarte bekreftende: – Ja det gjør hun – der bor tante, Gunhild!

Selv hadde jeg ingen anelse på om dette var sant, men da så hun forundret på meg og spurte:

– Åssen visste du at tante, Gunhild bodde der?

Jeg svarte kanskje litt dumt, men dog sant: – Du sa det jo nettopp!

Det er en berikelse og en fornøyelse å kjøre med de små barna ombord.

De er så reflekterte, ja man er ikke i tvil om hvor man har dem.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dro en spøk for en kollega

En kollega av meg hadde fått ødelagt sin telefon og var litt overgitt over det.

Han ville gjerne fortelle sin kone om dette tilfelle hun ønsket å ringe han.

Min kollega måtte finne hennes telefonnummer på internett før han dro, for i jobbtelefonene våre så er ikke slike private telefonnummer lagt inn.

Han rigget seg til ved datamaskina i pauserommet for å finne hennes telefonnummer.

Bilde er fra en Ullared-tur, 21.Oktober 1994 i en buss fra Birkeland Busser.

 

Da kunne ikke jeg dy meg – så jeg sa: – Hun har telefonnummer 975! – og ville lagt til noen tall til på fri fantasi.

Før jeg rakk å si noe mer snudde han seg som om en panikk gikk gjennom uniformsjakka hans.

Han snudde seg og sa : – Hæ, har du telefonnummeret hennes? – som om jeg visste det og ikke han!

Det var tydelig at han normalt bare brukte navnelista og ikke kunne hennes nummer fra før – for ellers hadde han avslørt meg.

Jeg måtte innrømme at telefonnummeret til kona hans hadde jeg jo ikke og ikke visste jeg å hvem hun var.

Da det hele ble snudd til latter fikk jeg høre: – Ja du må gjerne ringe henne!

Alle som var der i pauserommet fikk oss en god latter.

De som kjenner meg vet at jeg liker å trekke litt – jeg kan liksom ikke la være om muligheten byr seg.

Jeg skulle vært litt raskere med å finne nummeret til henne – helst før han, men jeg visste jo ikke navnet hennes den gangen.

Skal være raskere på labben neste gang.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk et uventa besøk

Det er ikke hverdagskost å få et slikt fint besøk på døra.

Julius Rolf Hanssen har jeg kjent i mange år.

Han var oppe til Vegårshei med ei gruppe til slalåmbakken og etter endt levering hadde han tid til besøk.

Julius Rolf ringte for å høre om jeg var hjemme og det var jeg.

Dermed ble det et besøk jeg satte stor pris på.

Jeg tror også at det var første gang at en buss kjørte inn i vårt nye byggefelt.

Søndag 3. Mars 2024 besøkte Julius Rolf Hansen meg.

 

Julius Rolf begynte på ATS (Aust Agder Trafikkselskap) i 1988 og har vært innom mange poster i bransjen.

Han har også lang erfaring på lastebil, men kom heldigvis tilbake til “rett” kjøretøy etter hvert.

Julius Rolf fikk i en periode kjøring på Helsekspressen mellom Kristiansand, Arendal og til og fra sykehusene i Oslo.

I dag kjører han fast for Sykehusbussen mellom Arendal og Kristiansand.

Julius Rolf er også tilkallingsvakt for Arendal Turbiler og det var derfor han fikk tur til Vegårshei.

Han er en veldig koselig og grei kar, i tillegg er han hjelpsom og han har alltid et smil på lur.

Det er ofte slik at ja-mennesker og blide folk som blir spurt til oppgaver – ja de får seg oppgaver på flere poster i produksjonen.

Julius Rolf har med andre ord også jobbet i vaskehallen i Moland Park, Arendal.

Han var også innom ekspedisjonen på den game rutebilstasjonen i Arendal når de hadde behov der.

Der svarte han på rutetider og ekspederte gods og fraktbrev.

Når Julius Rolf er tilstede er det alltid en glede og god stemning.

Jeg er takknemlig for at der finnes slike bussjåfører.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Glemt lommebok

Jeg går ofte gjennom bussen for å sjekke om noen har glemt noe – det er liksom fast rutine.

Ingen liker i miste noe, og er det av verdi liker jeg at rett eier får sitt igjen – det hadde iallfall jeg likt om jeg mistet noe som betydde mye for meg.

Alle har et godt forhold til lommebok, mobiltelefon og sine nøkler – det er liksom de tre tingene vi ikke liker er på avveie.

En dag gikk jeg i gjennom bussen på Tollboden i Risør, og der i et av setene lå der ei lommebok.

Illustrasjonsbilde

 

Den var full av diverse ting.

Blant annet VISA kort, penger og andre lapper, men jeg fant ingen telefonnummer til eieren.

Navnet hans var ikke søkbar på 180.no eller 1881, men jeg fant han på Facebook, men heller ikke der hadde han lagt inn noen telefonnummer.

Så da ble det til å skrive en kort men personlig melding på Messenger: – Savner du noe?

Skulle det være feil person ville jeg jo ikke skrive hva det gjaldt.

Man kunne fort få en til å svare: – Den er min! – selv om personen aldri i livet har eid en lommebok før.

Jeg regnet jo ikke med å få noen respons – fordi vi var ikke venner der, men da hadde jeg iallfall prøvd.

Kort tid etter ringte han meg når jeg hadde pause i Risør.

Da hadde han funnet meg på Internett og ble utrolig glad for at jeg hadde tatt vare på hans lommebok.

Vi avtalte tid og sted og et slikt blidt ansikt tror jeg knapt jeg har sett.

Det var tydelig at han var glad for å få sin lommebok med sine eiendeler tilbake.

Han fikk jo en ekstra lang tur på mopeden, men det var det tydeligvis verdt.

Jeg sa at han måtte sjekke om alt var der, men da svarte han: – Jeg stoler på deg!

Vet ikke hvor mange ganger han takket meg, men det var ikke få.

Håper bare at ingen andre hadde tatt av lommeboka hans.

Det hadde vært trasig, men da hadde de vel tatt alle pengene vil jeg tro.

Jeg liker det når jeg kan gi tilbake ting som er mistet.

Det er en bonus for meg som bussjåfør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En som ikke likte å bli sett i bussen min

Det er vinterferie og jeg sitter å tenker på om jeg har skrevet denne historien jeg nå skal fortelle deg.

Jeg har søkt igjennom mitt register og fant den ikke – utrolig at den ikke er postet.

Som tidligere nevnt så kjørte jeg på TBR og jeg fikk på en godt bekjent av meg.

I det fremdøra gikk opp og passasjeren fikk se meg ble han rett og slett litt flau.

– Du trenger ikke å si at du har sett meg på bussen, Alf Otto!

Dette var en person som plutselig stod uten sertifikat og for meg veldig uventa å få nettopp han ombord.

Som mange vet så fraktet jeg jo en del fartssyndere og andre lett småkriminelle opp til fangeleiren i Fyresdal – det var liksom ikke noe spesielt ved det.

Han satte seg foran og jeg kunne se at han var noe utilpass.

Det var tydelig at han gjerne ville snakke om hvorfor han måtte ta denne bussturen.

Jeg tror nok han skulle ønske at det var en annen bussjåfør denne dagen, for da hadde han nok bare satt seg langt bak.

Han gjorde det klart at det var ikke noe stort eller alvorlig han hadde gjort, men alle vet jo at noe måtte det jo være siden destinasjon var fangeleiren i Fyresdal.

Den uheldige bilføreren hadde bare kjørt sin BMW i passelig fart østover mot Telemark.

Da la han merke til at en svart Audi la seg bak og ble liggende der.

Illustrasjonsbilde

 

Den unge bilføreren kunne selvfølgelig ikke la den bli liggende så tett.

Han girte ned og dro til – og vips så var blålys-showet i gang.

Det var visst ingen tvil om å hvem som han hadde hatt bak seg, det var nemlig politiet i sivil.

En koselig prat med statens mann gjorde til at han fikk litt pleie og omsorg på statens regning, samt ei stor og god bot som seg hør og bør.

Om ikke det var nok – der stod han uten førerkort.

I denne anledningen fikk han seg også en koselig busstur med meg innover i de dype skoger.

Derfor var han litt flau i det han steg ombord.

I fangeleiren ventet der nok en del snekring av paller som et bidrag til å yte litt tilbake for sin dåd.

Fordelen ble nok at han trengte nok ikke å bruke så mye tid på treningsstudio etter endt arbeidsdag der oppe.

Jeg skjønner at det måtte være surt å få en slik straff.

Det er en del fordeler med å holde seg til fartsgrensa – det er også billigst.

Trafikkreglene de er satt der for en grunn.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg vil av her

Det hender at jeg misforstår med vilje og det fikk en av mine faste passasjerer tydeligvis merke i det hun skulle gå av borte ved butikken.

Lenge før sitt stopp sa hun: – Jeg vil av her!

Illustrasjonsbilde fra stoppet ved Strand hotell, Fevik. Tatt den 24. Februar 2007.

 

Jeg vet jo at hun mente borte ved butikken – for det er jo der hun bor, men vi hadde jo et godt stykke igjen dertil.

Tenker det var nok et par hundre menter igjen til vi var på plass, men jeg bare måtte:

– Vil du ikke bli med bort til stoppet ditt da?

– Jo, selvfølgelig vil jeg det! – svarte hun og lo.

Jeg liker å trekke litt om jeg vet at de tåler en støyt.

Når det er sagt så er der de som trykker alt for tidlig på stoppknappen – til og med på for stoppet føre der de egentlig vil av.

Da er det fort å bli forsinket om man får flere av de som trykker feil.

Det er ikke alle plasser vi har det like enkelt for å komme oss ut igjen i trafikken om der er kø bak oss.

Litt enklere er det om hastigheten er seksti eller lavere, da har kjøretøyer bak vikeplikt for oss og skal slippe bussene ut.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fuglelyder i bussen

Jeg har av og til laget fuglelyder når jeg kjørte skolebarn på vei til eller ifra skolen – for å si det slik så har jeg hatt det mye moro med det.

Ekstra stas var det når jeg hørte skolebarn si seg i mellom: – Hørte du den fuglen?

Som regel spurte jeg: – Har dere fugl med dere – har dere fugl i skolesekken?

Illustrasjonsbilde

 

– Jeg hørte den også! – kunne jeg si og så spørrende bort på en av dem.

Tror nok der var flere som gikk på den, det har jeg fått bekreftet i senere tid.

Traff en skoleelev som nå var blitt mange år eldre, tror han gikk på videregående – han kunne huske meg ifra den tiden jeg hadde han med meg på skolebussen til barneskolen.

Den gangen var jeg stasjonert på en annen plass og kjørte en helt annen rute enn den jeg kjører i dag.

Noe av det første han nevnte var at han husket meg igjen: –  For det var du som lagde de fuglelydene!

Han innrømte at der var flere på den tiden som trodde på at der var fugl i bussen.

Det er jo litt gøy å høre for en bussjåfør som liker at der er litt moro på bussen.

– Man får ikke mer moro enn den man lager selv! – heter det.

Litt rart for alt man kan bli husket for.

Uansett så er det viktig for meg at alle trives når jeg kjører buss.

Derfor har vi nok litt mer show til tider når det er en ren skolebuss jeg kjører.

Så sparer vi litt på kruttet tilfelle om noen voksne skal til eller fra jobb eller skole – for det er viktig å ta hensyn.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Så skal du få se brystene mine

Det er litt av en overskrift vil du kanskje mene, men det var litt heftig også det jeg skal fortelle deg i dag.

Her venter jeg på varer ved rutebilstasjonen i Arendal, i buss 55 til TBR.

 

Jeg stod i Arendal og skulle laste bussen med varer som skulle innover til de indre bygder.

Da kom der ei dame bort til meg og som lurte på om jeg kunne låne henne hundre kroner.

Jeg svarte: – Dessverre, det kan du ikke!

Tror du hun gav seg?

Nei da, for da fikk jeg et nytt tilbud: – Kan jeg få låne femti kroner da, så skal du få se brystene mine!

Før jeg rakk å besvare hennes tilbud og forslag drog hun opp sin skjorte og der kom der frem to store hengende bryst til offentlig beskuelse.

Jeg og han som skulle sende varer med bussen ble stående helt å måpe.

– At det går an! – sier jeg.

Tenk at noen kan finne på noe slikt.

Dette her fortalte han med varene senere for sine kamerater i fotballklubben og de fikk seg en latter som jeg tror de husker enda.
Dagen derpå sa han at de lå under bordet og lo seg nesten skakke.

Du vet – vi trodde nesten ikke våre egne øyne.

Jeg kan love deg at skjorten hennes kom fort på plass og hun dro derfra uten noen gevinst for sin opptreden.

Du kan si at jeg hadde ikke lyst til å gi henne penger til mer å drikke på heller.

Etter oppførselen å bedømme hadde hun allerede mer enn nok drikke på innsiden.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg takler ikke mange beskjeder

Dette var nok en setning som flere kunne brukt.

To skolegutter satt å pratet seg imellom på vei hjem fra skolen.

Der var kommet litt snø på Vegårshei 2. Januar 2024.

 

Som tidligere nevnt i tidligere blogginnlegg så er det en underholdning i seg selv – det å få høre de små prate.

Jeg kunne ikke unngå å blande meg inn i samtalen da den ene skolegutten sa: – Jeg takler ikke mange beskjeder!

– Liker du ikke å få flere oppdrag på en gang? – spurte jeg.

Han svarte: – Jeg klikker om jeg får mer enn en ting om gangen som jeg må gjøre!

– Hva om en av dine foreldre sier: – I kveld skal vi på kino og etterpå en tur på Mc Donald’s!

– Åhhh jo, slike beskjeder kan gå fint, for da må jeg ikke gjøre noe selv!

En må jo for så vidt det, men kino og Mc Donald’s er kanskje litt mer lystbetont og lettere å takle.

Han kunne tydeligvis takle mer en bare en ting om gangen.

Det virket som om han alt var på vei til sin bestilte Big Mac, Mc Flurry og en iskald milkshake med sjokoladesmak.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto